Hva er en personlighetsforstyrrelse?
Ifølge helsenorge handler personlighetsforstyrrelser om varierende grad av problemer med selvfølelse, identitet og regulering av følelser. Det er også vanlig å ha vansker med å fungere sammen med andre, knytte seg til andre mennesker og forstå andres perspektiver. NHS beskriver det slik at personen tenker, føler, oppfører seg eller forholder seg til andre svært annerledes enn folk flest.
De fleste personlighetsforstyrrelser viser seg i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder. Noen opplever at de oppstår etter svært belastende hendelser i voksen alder. Tilstanden kan endre seg over tid, både til det verre og til det bedre.
Ofte oppdages personlighetsforstyrrelsen gjennom tilbakevendende tilleggsproblemer som angst, depresjon, spiseforstyrrelser eller rusvansker.
Felles tegn ved alle personlighetsforstyrrelser
Det finnes ulike former for personlighetsforstyrrelse, men helsenorge nevner noen tegn som er felles:
- Du har store vansker med å fungere i hverdagen på grunn av hvordan du opplever deg selv, andre og omverdenen.
- Vanskene får negative følger på flere områder av livet, for eksempel på skole, i arbeid og fritid og sammen med familie og venner.
- Vanskene har vart i flere år og starter oftest i tenårene.
- Vanskene kan ikke bare forklares av andre psykiske lidelser, rusmisbruk eller en annen medisinsk tilstand.
Det er vanlig å ha andre psykiske lidelser i tillegg, som tilbakevendende depresjoner, angstlidelser, spiseforstyrrelser, rusavhengighet eller ADHD.
Utfordringer med deg selv og med andre
Helsenorge deler utfordringene inn i to hovedområder. Det første gjelder deg selv. Du kan være usikker på egen identitet og ha et lavt, vekslende eller tilsynelatende høyt selvbilde. Du kan streve med å regulere følelser, slik at det blir for lite eller for mye følelser. Det kan være vanskelig å sette seg mål eller nå dem, verdiene som styrer målene kan være ustabile, og evnen til selvrefleksjon kan være begrenset.
Det andre området gjelder samspillet med andre. Du kan ha vansker med å forstå og verdsette andres perspektiv og motivasjon, særlig når de er ulike dine egne, og med å forstå hvordan din egen oppførsel virker på andre. Det kan også være vanskelig å etablere og holde på nære, trygge, langvarige og gjensidige relasjoner.
Milde, moderate og alvorlige personlighetsforstyrrelser
Personlighetsforstyrrelser deles inn etter hvor alvorlige de er. Ved en mild personlighetsforstyrrelse strever du på enkelte områder, for eksempel med å finne retning i livet eller i noen sosiale situasjoner, mens andre relasjoner fungerer bra. Ifølge helsenorge er mild personlighetsforstyrrelse sjelden forbundet med selvskading eller aggresjon mot andre.
Ved en moderat personlighetsforstyrrelse har du problemer på flere områder, for eksempel usikkerhet om egen identitet, i nære relasjoner, med impulskontroll og med å regulere deg i sosiale situasjoner. På noen områder kan du likevel fungere relativt bra. Moderat grad kan være forbundet med selvskading eller aggresjon mot andre.
Ved en alvorlig personlighetsforstyrrelse har du betydelige problemer med opplevelsen av deg selv og i alle relasjoner. Selvfølelsen kan være så vag eller ustabil at du blir usikker på hvem du er, og du kan veksle mellom ekstrem selvforakt og en følelse av å være overlegen. Det går ut over muligheten til å studere eller være i jobb, og er forbundet med alvorlig selvskading og/eller aggresjon mot andre.
Ved moderat eller alvorlig grad har mange lav livskvalitet, sterk indre smerte, angst, depresjon og rusproblemer, og en økt selvmordsrisiko.
Hva med de ulike typene?
Tidligere ble personlighetsforstyrrelser først og fremst delt inn i typer. NHS nevner emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som på engelsk kalles borderline, som en av de vanligste. Den kjennetegnes av forstyrrede tankemønstre, impulsiv atferd og problemer med å kontrollere følelser, ofte med intense, men ustabile relasjoner og frykt for å bli forlatt. NHS nevner også antisosiale personlighetstrekk, med lett frustrasjon og vansker med å kontrollere sinne.
Ifølge NHS er måten diagnosen stilles på, i endring. I stedet for en bestemt type kan du få diagnosen mild, moderat eller alvorlig personlighetsforstyrrelse med bestemte personlighetstrekk. Helsenorge beskriver personlighetsforstyrrelser på samme måte, ut fra grad og ikke type.
En diagnose kan bare stilles etter en grundig utredning hos fagfolk. Beskrivelsene her er ment som informasjon, ikke som et verktøy for å vurdere deg selv eller andre.
Hva kan ligge bak?
Årsakene er sammensatte og lite forstått. Ifølge helsenorge kan samspillet mellom gener og negative opplevelser i barndom og oppvekst gjøre noen mer sårbare. For noen betyr arv mest, for andre erfaringene i oppveksten, og vi er ulikt sårbare for hva vi opplever som negativt. NHS beskriver det på samme måte, med vonde barndomsopplevelser som overgrep eller omsorgssvikt som eksempler.
Gode og nære relasjoner er avgjørende for å utvikle en robust identitet, evne til å regulere følelser og forståelse av seg selv og andre. Barn og unge trenger å bli godtatt, respektert, lyttet til og forstått. Samspill kan være traumatisk, i form av overgrep og vold, men også i form av manglende følelsesmessig støtte og forståelse.
Sårbarheten kan vise seg som misforståelser i samspill med andre. Små hverdagslige hendelser med gode intensjoner kan oppleves som avvisning eller kritikk og bekrefte et negativt selvbilde.
Utredning og diagnose
Ifølge helsenorge kan det være aktuelt med utredning hvis du kjenner deg igjen i tegnene, eller hvis du har fått behandling med medisiner eller kortvarig samtalebehandling for depresjon, angst, rusproblemer eller spiseforstyrrelser uten varig bedring. Helsepersonell kan også foreslå utredning.
Fastlegen kan henvise deg til psykiatrisk poliklinikk, ruspoliklinikk eller avtalespesialist. Går du allerede til behandling ved en poliklinikk, kan du spørre psykologen din. Har du spørsmål om din situasjon, er fastlegen det første stedet å ta kontakt. Mer om psykisk helse finner du på siden vår om psykologi.
Behandling og råd i hverdagen
Behandlingen består av ulike former for samtaleterapi over lengre tid, ofte en kombinasjon av individuelle samtaler og gruppebehandling. Ved moderat til alvorlig grad trengs ofte spesialiserte behandlingsprogrammer. Hjelp med økonomi, bolig, arbeid og aktiviteter kan også være viktig, og opplever du gjentatte akutte kriser, bør du få tilbud om en kriseplan. Har du behov for langvarige, koordinerte tjenester, har du rett til en individuell plan.
Ifølge helsenorge har legemidler liten betydning for selve personlighetsforstyrrelsen, men de kan noen ganger være nyttige i kortere perioder ved tilleggsvansker som mye angst, depresjon eller psykose, eller ved samtidig ADHD, i kombinasjon med samtalebehandling.
Helsenorge gir også noen råd du kan bruke selv:
- Skaff deg informasjon om diagnosen og behandlingstilbudet, og bli kjent med symptomene dine.
- Søk hjelp tidlig hvis du merker fortvilelse eller forverring.
- Prioriter søvn: for lite søvn kan bidra til å utløse kriser.
- Reduser stress, og ha en stabil døgnrytme, fysisk aktivitet og et regelmessig kosthold.
- Unngå alkohol og andre rusmidler, særlig når du har det vanskelig.
- Husk at du ikke er diagnosen.
Hvor kildene er uenige
Helsenorge og NHS er enige om at personlighetsforstyrrelser skyldes et samspill mellom arv og tidlige erfaringer, at samtaleterapi er hovedbehandlingen og at mange blir bedre. De legger likevel vekt på ulike ting.
Helsenorge beskriver personlighetsforstyrrelser bare ut fra grad (mild, moderat, alvorlig) og nevner ingen typer. NHS beskriver fortsatt eksempler på typer, som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og antisosiale trekk, men forklarer at diagnostikken er på vei over til grader med personlighetstrekk.
Om medisiner er helsenorge tydelig på at de har liten betydning for selve lidelsen. NHS skriver at medisiner kan brukes mot tilknyttede problemer som depresjon, angst eller psykotiske symptomer. NHS nevner også terapeutiske fellesskap, der personen deltar i intensiv gruppeterapi over uker eller måneder, et tilbud helsenorge ikke beskriver.
Det viktigste om personlighetsforstyrrelser
- En personlighetsforstyrrelse gir varige vansker med selvfølelse, identitet, følelser og relasjoner, ofte fra tenårene.
- Graden kan være mild, moderat eller alvorlig. Ved alvorlige former er risikoen for selvskading og selvmord økt.
- Mange har også angst, depresjon, spiseforstyrrelser, rusproblemer eller ADHD.
- Årsaken er et samspill mellom arv og erfaringer i oppveksten.
- Utredning skjer etter henvisning fra fastlegen, og behandlingen er samtaleterapi over tid.
- Utsiktene er gode: en langtidsstudie viste at omtrent ni av ti ikke lenger hadde diagnosen etter ti år.
Vanlige spørsmål om personlighetsforstyrrelser
Svarene er generelle og erstatter ikke en konsultasjon eller en individuell medisinsk vurdering.
Hva er en personlighetsforstyrrelse?
Varige vansker med selvfølelse, identitet, følelser og relasjoner, som gir indre smerte og problemer i hverdagen. Diagnosen sier ingenting om hvem du er som menneske.
Hvilke typer personlighetsforstyrrelser finnes?
Helsenorge deler inn i milde, moderate og alvorlige former. NHS nevner også typer, som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men skriver at diagnosene går over til grader.
Når viser en personlighetsforstyrrelse seg?
Som regel i ungdomsårene, og vanskene fortsetter inn i voksen alder. Noen får den etter svært belastende hendelser som voksne.
Hvordan blir man utredet?
Fastlegen kan henvise deg til psykiatrisk poliklinikk, ruspoliklinikk eller avtalespesialist. Går du allerede i behandling, kan du spørre psykologen din.
Hjelper medisiner?
Ifølge helsenorge har legemidler liten betydning for selve lidelsen, men kan noen ganger hjelpe i kortere perioder mot angst, depresjon, psykose eller ADHD sammen med samtalebehandling.
Kan man bli frisk av en personlighetsforstyrrelse?
Ja, mange blir bedre. En langtidsstudie viste at omtrent ni av ti ikke lenger hadde diagnosen etter ti år. Tidlig diagnose og tilpasset behandling gir raskere bedring.
Kilder
Denne guiden er til informasjon og erstatter ikke en medisinsk vurdering. Diagnose og behandling avhenger av konsultasjonen og sykehistorien din. Ring 113 eller 112 i en nødsituasjon.